Denne arten blir ikke mer enn 30 cm. lang, og den er lett gjenkjennelig på den gjennomsiktige kroppen. Den er fargeløs og nesten hvit. Blodårene skaper likevel et rødlig eller rosa preg på fisken. Legg merke til ryggfinnen som nesten omgir hele øverste del av fisken. Noe tilsvarende gjelder gattfinnen som dekker undersiden av hele den bakre del av kroppen. På engelsk heter fisken «Sjø-rumpetroll» (Sea tadpole), og sammenligningen er forståelig. Nordlig ringbuk har også fått tilnavnet «snottfisk» ettersom den er meget sleip/slimete.

Den lever nær bunn der den beiter på små bunndyr og småfisk nær bunn. Den har ingen kommersiell betydning.

De to eksemplarene av nordlig ringbuk du ser her, er tatt i trål i Norskehavet. Foto: Øyvind Tangen.

Den er lett å kjenne igjen på sine små og mørke flekker. Den kjennes også på en hudlapp som danner en renne fra neseborene og bakover til munnen. Den blir sjelden over 1 meter lang og 1,8 kg.

Småflekket rødhai er vanlig i Middelhavet og i den østlige delen av Atlanterhavet. I Norge har den et utbredelsesområde nordover mot Stad. Lengre nord blir den sjelden funnet.  Den trives best på sand-, grus- og mudder-bunn, og den finnes helst på dybder fra 10 – 100 meter. Føden er i hovedsak ulike bunndyr og småfisk. Den er mest aktiv om natten.

Denne haien gyter egg-kapsler som festes til stein, tang og tare på bunn. Egg-kapslene har lange tråder i hjørnene, og disse «slyng-trådene» (se bilde nedenfor) holder egg-kapselen på plass og fortøyd i påvente av klekking. Hver hunn gyter 18-20 kapsler. Etter gyting, tar det 5-11 måneder før kapselen klekkes.

Småflekket rødhai har ingen kommersiell betydning i Norge, og ikke drives det noe fiske på den. Lengre sør i Europa spises kjøttet, men det har generelt ikke noe godt rykte når det gjelder smak.

Haien du ser bilder av på denne siden, ble tatt av Øivind Mong. Haien ble tatt på ca. 20 meters dyp. Denveide 1,1 kg. og målte 66 cm.

Selv om trollkrabbe ikke er noen sjelden art, er det ikke vanlig å få den på land. Årsaken er at den lever på dypt vann, og trives godt på dybder rundt 100 meter. Likevel er den påvist helt ned til 500 meters dyp. Hodet minner litt om pyntekrabben med sitt pæreformede skjold. Totalinntrykket er likevel en sterk likhet med kongekrabben. Trollkrabben er imidlertid en del mindre med sin skjoldlengde på opp til 15 cm., og det er hannene som blir størst. Fargen er rødlig med nyanser av oransje, gult, hvitt og brunt. Den har tre par bein og to klør hvorav den høyre (ei knuseklo) er markant størst.

Man oppdager snart at en trollkrabbe har en god beskyttelse mot predatorer. Skarpe og harde pigger finnes over hele krabben, også på føttene; dette i motsetning til kongekrabben. Trollkrabben har også et hardere skall og en annen fasong på partiet mellom øynene. Likevel har trollkrabbe fisket sør for Nordland ofte blitt mistenkt for å være sin storebror i nord.

Trollkrabben på bildet over hadde en ryggskjold på 11 cm. Skjoldet er like bredt som det er dypt. Totalt, med utstrakte bein målte den 58 cm. Selv om det ikke er noen kommersiell utnyttelse av arten, er den meget velsmakende. Den fanges gjerne enkeltvis som bifangst i teiner og garn på dypt vann. Foto: scanfishphoto.com.

Ei gapeflyndre kan bli ca. 5o cm. lang, og det er hunnene som blir størst. Eksemplaret som er vist på denne siden er den største gapeflyndre som er blitt lengdemålt i Norge  (som det nederste bildet viser) med sin lengde på 51 cm (avrundet nedover). De eldste fiskene kan bli nær 20 år gamle.

Skinnet til gapeflyndra er belagt med små skjell som gir den en ru overflate. Blindsiden er lys, og nesten blåhvit av farge.

Vi finner gapeflyndre i Nordsjøen, Barentshavet og i kystnære områder i den nordlige delen av Atlanterhavet.  Hele Norskekysten og våre fjorder er således en del av utbredelsesområdet. Likevel finnes den ikke i så store mengder at den (enn så lenge) er av kommersiell interesse. Gapeflyndre er en fet og velsmakende fisk, og det har vært rettet fokus mot arten i forbindelse med LUR-prosjekt (Lite Utnyttede Ressurser).

Om vinteren trekker gapeflyndra ned til dypere vann, mens den i sommerhalvåret kan trekke helt opp på grunnene. I likhet med andre flyndrefisker trives den på sand- og mudderbund der den jakter på småfisk, krepsdyr, muslinger og andre bunndyr.

Bildene på denne siden er tatt av Øyvind Tangen.

Den er ikke lett å få øye på ettersom den holder seg godt kamuflert og gjerne skult i tarebeltet. Dessuten har skallet en farge som ofte går i ett med algene (i ulike nyanser av brunt, rødt, gult og orange). Selv om den oftest finnes på grunt vann, er den også påvist på over 300 meters dyp. Stankelbeinkrabben har tynne bein som gjerne er ikledd/pyntet med alger for å bedre kamuflasjen. I tillegg er den så liten at den sjelden legges merke til. Det pæreformede hodet blir sjelden mer enn 2,5 cm i diameter. Den vesle stankelbeinkrabben på bildet over ble tatt i Kvinnherad (Hardanger). Foto: Kåre Grønsnes

Denne fisken forekommer i Norge selv om utbredelsesområdet har et tyngdepunkt  lengre sør. Den er vanlig i Middelhavet og i det østlige Atlanterhavet fra kysten av Marokko og nordover langs den europeiske vestkyst helt opp til Oslofjorden og langs Sørlandet. Om sommeren er den ikke uvanlig å få på krok eller i garn i fjordene på Vestlandet, og noen ganger nordover langs hele norskekysten.

På garn tas det gjerne flere eksemplar samtidig ettersom havabboren er en stimfisk. Den trives godt i områder med brakkvann og ved elvemunninger.

Havabboren kan bli oppmot 1 meter lang og kan ha en vekt på 9 kg. Fisken har en høyreist kropp med en markant piggete fremre ryggfinne. Hodet er ganske kort med en pigg i bakkant av hvert gjellelokk (i likhet med fjesing), som vi ser tydelig på bildet over. Kroppen er belagt med skjell, og ved første øyekast kan den minne om en laksefisk. Et annet fellestrekk er at havabboren også er et yndet mål for sportsfiskere.

Bildene viser en havabbor som hadde overvintret langs kysten. Foto: Kåre Grønsnes

Breiflabben kjennetegnes lett på det dominerende og brede hodet som utgjør nesten halvparten av den flate og dels brede kroppen. Ryggfinnen er særegen ettersom de tre forreste piggene/strålene står for seg selv. Den fremste strålen bruker breiflabben til å vifte til seg byttedyr med – som å fiske med agn. Man mener da også at mye av breiflabbens jakt går ut på å ligge i ro på bunn – gjerne delvis nedgravd i sedimentene – og der suge til seg byttedyr som den lokker helt inn til munnen ved hjelp «fiskestanga» den har på fremre del av hodet. Brystfinnene er store og flate, mer som store luffer, og sitter ytterst på hver side av den brede kroppen.

I tillegg til fisk, består dietten også av sjøfuglsom dykker. Avbildet nedenfor ser vi to breiflabb på henholdsvis 10 og 20 kg. (Foto: Kåre Grønsnes)

Breiflabben er utbredt over store deler av Nord-Øst-Atlanteren, og er vanlig i hele Nordsjøbassenget, langs hele Norskekysten, rundt Island, De Britiske øyer og sørvoer til Middelhavet og Vest-Afrika. Den har en imponerende rekkevidde når deg gjelder dybder, og den kan leve fra fjæra og helt ned til 1800 meters dyp. Gytingen foregår i en lang perioden fra februar til september, og et stort gyteområde finnes vest for Irland.

I Norge er breiflabb blitt en høyt skattet og beskattet art. Det utsøkte kjøttet som har en anelse av skalldyr-/hummer-smak gjør breiflabben til et av de best betalte fiskeslagene. Det målrettede fisket foregår i hovedsak med bunngarn, men det tas også en del breiflabb som bifangst i reketrål og del under linefiske. Tidligere ble denne arten ansett som en ufisk, og ble kastet på havet like raskt som den kom opp. Bildet over viser en breiflabb som blir sløyet etter å ha endt sine dager som bifangst i en reketrål. Foto: fiskeslag.com.